Illustrasjon: Photos.com

På videregående skole hadde jeg en liten jobb i butikk. Han som eide butikken elsket å fortelle om verdens verste falskmyntner. Denne falskmyntneren hadde laget en perfekt kopi av en $19 seddel, bortsett fra at den var en centimeter for lang. Hver gang han fortalte historien lo han så han ristet, så det gjorde et sterkt inntrykk på meg. 

Hver gang antikrist blir tema i samtalen tenker jeg på den gamle vitsen, for antikrist er det største bedrag som finnes. 

Det er bare en bedrager som er dyktig nok til å lykkes med falskneri på en slik skala. Jeg snakker selvfølgelig om djevelen, den komplette bedrager. Først oppfant han bedrageri og nå har han brukt mange tusen år på å perfeksjonere sine evner på området. Antikrist blir djevelens mesterverk innen forførelse. Denne forfalskningen blir den beste noensinne – så god at den faktisk skal «føre også de utvalgte vill, om det var mulig» (Markus 13:22). 

Og det er dette som er problemet med de fleste beskrivelser av antikrist. Man legger så stor vekt på «anti» at man glemmer «kristus»delen. Populærbeskrivelser av antikrist portretterer ham oftest som uhyggelig og ond. For eksempel Nikolae Carpathia, som er antikrist-karakteren i «Left Behind»-bøkene. Han er en politiker som skaper intriger og begår mord – og kommer til og med fra Romania og snakker med den samme dialekten som vi vanligvis forbinder med Drakula. Er det virkelig et slikt bilde de fleste har av Jesus? Det er ikke akkurat listig, og blir neppe forvekslet med Kristus. 

Lysets engel

Og likevel er det nettopp det som er hele poenget med antikrist. Han er ikke bare Kristi fiende, men en tronraner, en inntrenger, en hykler som vil ha det Kristus har og det Kristus er. Mest av alt vil han bli tilbedt. For å få det han vil, og for å lede mennesker til å tilbe ham, må han overbevise dem om at han er Kristus. Forfalskningen må se ut som det ekte. 

Selvfølgelig har ulike mennesker forskjellige oppfatninger om hvordan Jesus ser ut, men ingen vet det. Bibelen forteller oss imidlertid at «Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel» (2 Korinterbrev  11:14). Uttrykket «lysets engel» er en god beskrivelse av bedrageren. Imponerende, men vagt. 

Appellerer til våre åndelige lengsler

Bibelen sier ingenting om hvordan antikrist vil se ut fysisk, men den forteller oss hvordan hans handlinger vil arte seg, fordi vi vet noe om hva Jesus sa og gjorde. Derfor er det trygt å anta at antikrist vil tale milde og vakre ord. Han vil utvilsomt snakke om kjærlighet, fred, rettferdighet og inkluderende brorskap, for det er hva folk forventer. Det vil faktisk være hans appeller til de høyeste idealer som gjør løgnene hans så uimotståelige. 

> Lucifers opprinnelige ønske var å bli «lik Den Høyeste» (Jesaja 14:14), å bli som Gud, og dette var årsaken til at han ble forvist fra himmelen. Den samme fristelsen brukte han på Eva. Han sa at hvis hun spiste av kunnskapens tre ville hennes øyne bli åpnet og hun ville bli som Gud (se 1 Mosebok 3:5). Å være som Gud høres jo ut som en god ting. Mesterbedrageren forkler ofte sine fristelser som et tilsynelatende gode. 

Vi ser et eksempel på dette i filmen Luther, der Aleander, en idealistisk ung mann kommer til Rom. I Vatikanet spør en kardinal, «Hva vil du mest av alt?»

«Å tjene Gud av hele mitt hjerte», svarer Aleander. 

Hvorpå kardinalen advarer ham: «Da er det slik du vil bli fristet.» 

Etter hvert ser vi hvordan Aleanders ønske om å tjene Gud driver ham til å oppmuntre til forræderi, kidnapping, og mord. Det er slik djevelen arbeider: Han tilbyr oss det beste for å få oss til å gjøre det verste. 

> Det var bare gode ting djevelen tilbød Jesus i ørkenen, til og med velsignelser. Han tilbød ham brød så han kunne overleve, en mulighet til å demonstrere englevakt, og herredømme over alle kongerikene i verden. I seg selv er alt dette bare godt.Noen av dem var til og med en del av Jesu misjon og hensikt på jorden. Ondskapen bestod i hva djevelen ba Jesus gjøre for å få dette. Og han sier det samme til oss: «Bare gjør denne ene lille tingen så skal du få alle disse gode tingene.» Det trikset kjenner enhver sjarlatan og luring. 

Og djevelen er alle sjarlataners far. Når han opptrer som antikrist kan han derfor alle de beste ordene,  vet hvilke emosjonelle knapper han skal trykke på for å overbevise oss om at han utelukkende har gode intensjoner, og at du blir lykkelig av å følge ham. Det vil være nok sannhet i løgnene hans til å gjøre dem troverdige, masse sukker som dekker til giften. Men løgner er det uansett. Som Jesus uttalte om ham, «Når han taler løgn, taler han av sitt eget…» (Johannes 8:44). 

Tegn og under

Det er likevel ikke nok med bare ord. Bibelen forteller oss at han vil lede oppmerksomheten vår bort fra løgnene hans ved å gjøre «tegn og under» (Markus 13:22). Åpenbaringen 13 beskriver en slik mirakelproduserende profet, som ser ut som et lam (kristuslikt), men «talte som en drage», som er Satan (Åpenbaringen 13:11; 12:9). Og for å dekke over løgnene gjør han «store tegn. Til og med får det ild til å falle ned fra himmelen på jorden for menneskenes øyne. Det forfører dem som bor på jorden, på grunn av de tegn som ble gitt det å gjøre for dyrets øyne. Og det sier til dem som bor på jorden, at de skal gjøre et bilde av det dyr som fikk sverdhogget og ble levende igjen» (Åpenbaringen 13:13-14).

> Det er imidlertid enkelte ting satan ikke vil klare å etterligne, og en av dem er Jesu gjenkomst. Åpenbaringen beskriver hans gjenkomst: «Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham» (Åpenbaringen 1:7 kursiv er lagt til).Hvert eneste menneske på planeten jorden vil se Jesus når han kommer tilbake.

Likevel vil djevelen prøve. Jesus advarte om følgende: «Om de altså sier til dere: Se, han er ute i ørkenen! – så gå ikke dit ut. Eller: Han er i rommene der inne! – så tro det ikke. For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være» (Matteus 24:26-27). Vi lærer to ting i disse versene. For det første ser det ut til at antikrist vil prøve å etterligne Jesu gjenkomst ved å fremstå ulike steder på jorden. Men – og dette er det andre punktet – Kristi gjenkomst vil få global oppmerksomhet. Jesus vil vise seg på himmelen, synlig fra jordens ene ende til den andre. Paulus gir oss enda et viktig kjennetegn på Jesu gjenkomst: «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun» (1Tessaloniker 4:16 kursiv lagt til). Så i tillegg til å være synlig overalt vil det også høres meget godt. 

Du vil ikke være i tvil om at det dreier seg om Jesu gjenkomst. 

Unngå bedraget

Selv om det er viktig å vite hvordan antikrist vil se ut og hva han gjør, er det viktigere å kjenne den ekte Jesus. «Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Johannes 10:27-28).

Hvis du vet hva Bibelen sier om Jesu gjenkomst, og kjenner Jesus personlig, trenger du ikke frykte antikrists bedrageri.

Foto: Photos.com

Lars var ikke gamle gutten før han fant ut at mamma ofte hadde masse penger i pengeboken som pleide å henge i den brune veska i gangen. Lars ønsket seg iskrem, godteri og fotballkort og mye annet som vanlige smårollinger på hans alder ønsker seg. Noen ganger når mamma ikke var i nærheten snek han seg fort bort til veska for å sjekke om det var penger der. Ofte var det både hundrelapper og tohundrelapper, og Lars snappet til seg noen av dem. En dag merket mamma at det var litt færre sedler til stede enn hun hadde forventet, og spurte Lars rett ut. «Lars, har du sett de pengene som jeg hadde i lommeboken tidligere i dag?»

 Lars hadde ikke hatt noe spesielt forhold til Bibelen eller hva den sa om å lyve, men han ble likevel likblek idet han stammet fram et skjelvende «Nei». Den dårlige samvittigheten lyste ut av øynene hans. Han visste at han hadde løyet. De kjærlige øynene fra hans mor så ned på den lille gutten og forstod for lengst hvem som hadde tatt pengene. Lars tenkte først på mulige bortforklaringer, men det fantes ingen. Hans mor som var en god kristen stirret fremdeles på ham med et kjærlig blikk, og Lars som ikke hadde noe særlig forhold til Bibelen visste bedre enn noen annen i det øyeblikket, hvor galt det var å lyve.

 Blikket til Lars beveget seg ned mot gulvet og med en gråtkvalt stemme sa han: «Ja, mamma, det var jeg som tok pengene». Det neste Lars merket var to kjærlige armer, fra en mor som elsket ham, holde rundt seg. En byrde så stor som utenkelig var, løftet seg av Lars’ små skuldre. For første gang på lenge følte han seg fri, virkelig fri.

 Det er egentlig ganske rart når man tenker over hvor godt et lite barn vet hva som er rett og galt. Tenk hvis Lars hadde fortalt enda en løgn, og tviholdt på en sannhet som ikke eksisterte. Han ville aldri kunne sett sin mor inn i øynene med en ren samvittighet før han hadde fortalt henne sannheten. Et viktig prinsipp er at løgn skaper avstand mellom mennesker, mens sannhet leder oss sammen igjen.

 Den første løgn

Bibelen forteller om når Gud skapte Adam og Eva. Han hadde sagt at de kunne spise av alle trær i hagen, «men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø» (1 Mosebok 2:17). Satan på sin side, eller slangen som han også heter, «var listigere enn alle dyr på marken» (1 Mosebok 3:1), og ønsket å lede menneskene vekk fra Gud. Derfor sier han «til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?» (1 Mosebok 3:1), og stiller dermed mistillit til Gud, og påpeker at han er en løgner. Videre kommer han selv med Bibelens første og kanskje farligste løgn idet han sier «til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø!» (1 Mosebok 3:4).

 Løgnens opphavsmann

Jesus sa selv om Satan at «han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far» (Johannes 8:44). Løgn stammer altså opprinnelig fra djevelen. I dagens samfunn har både unge og voksne idoler. Man ønsker å være som de man ser opp til. Har for eksempel fotballstjernen en spesiell frisyre, ja, så har de som har ham eller henne som et idol en tendens til å skaffe seg den samme frisyren. Så når vi som mennesker velger å fortelle en løgn, så gir vi faktisk ære til djevelen ved å etterligne hans karaktertrekk.

Et ekteskapelig eksempel

Et godt ekteskap inneholder intimitet og åpenhet mellom de to partene. La oss nå tenke oss at mannen skjuler noe for sin kone. Kanskje det er drikkevaner, utroskap eller andre ting som han av naturen ikke ønsker å fortelle sin kone. En slik mann vil aldri oppleve fullkommen intimitet med sin kone, av samme grunn som Lars ikke kunne se sin mor i øynene med ren samvittighet. Løgn vil alltid skape skille mellom mennesker, mens sannheten vil forene dem. 

En annen grøft

En kvinne hadde en gang fått det for seg at hun alltid måtte si sannheten, og kom ofte med kommentarer som «du synger utrolig stygt» eller «det er den styggeste frisyren jeg har sett noen gang». Hun unnskyldte seg når noen konfronterte henne med hennes frekke holdning med at «jeg forteller jo bare sannheten». Dette er ikke Guds måte å gå frem på. Når Den Hellige Ånd virker på et menneskes hjerte «skal han overbevise … om synd» (Johannes 16:8), men det skjer steg for steg på en kjærlig måte og ikke på en fordømmende måte slik som denne kvinnen var et eksempel på. 

Hva er løgn?

Men hva er egentlig løgn? Et klassisk eksempel som ofte dras frem er mannen under andre verdenskrig som har skjult jøder i huset sitt, når tyskerne kommer på døren. Skal mannen si at han ikke gjemmer noen jøder? Eller skal han si sannheten? Er en såkalt hvit løgn ikke det Gud mener når han sa «du skal ikke vitne falskt mot din neste»? (2 Mosebok 20:16).

En kjent kristen forfatter utrykker det slik: «Usannheter i alle former, hvert eneste forsøk på å bedra vår neste er her inkludert». Forfatteren utrykker her et viktig poeng. Mange mennesker tenker slik at bare de ikke utrykker en usannhet med munnen så har de ikke fortalt en løgn. Man kan for eksempel vri og vende på en setning uten bokstavelig talt å fortelle en løgn, men likevel bedra de du snakker til, fordi du ikke ønsket å fortelle sannheten. Ved å gjøre dette viser vi også et av djevelens fremste karaktertrekk, som er det å bedra mennesker. Satan vil alltid prøve å fremstille sine hensikter i det beste lys, for å bedra mennesker. 

Løgn er bedrag

Satan har til alle tider hatt sine agenter på jorden, og den aller viktigste agenten er den makten vi kaller antikrist, som også kalles «fortapelsens sønn. Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud … Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under» (2 Tessaloniker 2:3-4:9). Satan vil alltid prøve å bruke løgn, falske mirakler og falske tegn for å bedra mennesker.

Vær ikke djevelens advokater

Som kristne er vi kalt til å gjøre vårt ytterste for å reflektere ham som er grunnen til at vi kaller oss «kristne», nemlig Jesus Kristus. Gud ønsker at vi skal være gode mot hverandre og «oppbygge hverandre innbyrdes» (1 Tessaloniker 5:11), og vi må alltid huske at «falske lepper er en styggedom for Herren, men de som går ærlig fram, er ham til behag» (Ordspråkene 12:22).

Foto: Photos.com

Tilbudet til deg

En fattig bonde som bodde i et avsidesliggende dalstrøk, fikk en dag et uvanlig brev fra sin bror i Honolulu. Broren innbød den fattige bonden til å bli hos ham resten av livet.

Brevet inneholdt en fristende beskrivelse av det deilige klimaet, de skjønne blomstene og all den deilige frukten som vokste der. Disse to brødrene hadde alltid vært gode venner, og nå ville han som var velstående, dele rikdommen med ham som var fattig. 

Han som var i Honolulu, hadde til og med bygd et eget hus for broren og plantet en hage omkring. Alt sto ferdig hvis bare broren ville komme. Han skulle ikke behøve å bekymre seg for noen ting, for alt var lagt til rette for ham så lenge han levde.

Den fattige broren pakket selvfølgelig kofferten og dro over havet til det solrike Honolulu, til det nye hjemmet som sto klart til å ta imot ham; til en ny fremtid under bedre forhold enn han noensinne hadde opplevd.

Han var utrolig heldig, sier du. Og kanskje føyer du til: Jeg skulle ønske jeg fikk slike løfter. Jeg skulle ønske jeg hadde en rik bror som ville gi meg et slikt tilbud! Når det kommer til stykket har du faktisk bedre løfter en dette. 

Bibelen, Guds brev til deg, inneholder løfter og en innbydelse som er verd mye mer. Her snakker Jesus direkte til deg. Hør hva han sier: «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er» (Johannes 14:1-3). 

Dette er en innbydelse fra Jesus, din beste venn. Han er faktisk mye mer enn en venn. Bibelen kaller ham vår eldre bror. Han er rik. Han eier alt, for han har skapt alt. Og la du merke til løftene han ga i teksten? La du merke til innbydelsen? La meg minne om det han sa: «For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.»

Disse ordene er så klare at et barn kan forstå dem. Jesus sier jo ganske enkelt at han er borte for å gjøre ferdig et sted til oss. Når det er gjort, kommer han tilbake for å hente oss, så vi kan være der hvor han er. 

Helt fra vi var barn, har vi bedt bønnen: Fader vår, du som er i himmelen! Kanskje har vi da mange ganger grublet på spørsmålet: Hvor er himmelen? Hvor er det stedet der Gud bor? Hvor kommer Jesus fra når han kommer for å hente oss til himmelen? La oss prøve om vi kan finne svar på disse spørsmålene i Guds ord.

Paradis

Bibelen sier: «Jeg kjenner et menneske i Kristus – om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det – en som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel» (2 Korinterbrev 12:2). 

Her skriver Paulus at han kjenner et menneske som fjorten år tidligere ble rykket inn i den tredje himmel. Sannsynligvis snakker Paulus her om sin egen erfaring. Han hadde et syn der han fikk se overnaturlige ting. Han sier videre i de neste versene: «Jeg kjenner dette menneske – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. Han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale» (2 Korinterbrev 12:3-4). 

Den tredje himmel er altså Paradis; det stedet der Gud er. Det stedet som Jesus kommer fra når han skal hente oss til seg. Når Paradis kalles den tredje himmel, må det altså være to andre. La oss prøve å finne ut hvor de er: «Og jeg så en engel som sto i solen, og han ropte med høy røst til alle fuglene som flyer under himmelen: Kom hit og samle dere til Guds store måltid» (Åpenbaringen 19:17). 

Her leser vi om fuglene som flyer under det høyeste av himmelen. Fuglene flyr i luften som omgir jorden. Det vi kaller luften eller atmosfæren, synes altså å være den første himmel. Det er for så vidt ganske naturlig og enkelt at Bibelen kaller luftlaget med sine skyer for den første himmel. 

Når så David en skyfri natt ser opp mot stjernenes tindrende myriader, utbryter han: «Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk» (Salmene 19:2). I de neste versene omtaler han solen og stjernene som går i sine faste baner. Dette er altså den annen himmel som Bibelens forfattere omtaler. 

Men Bibelen taler om den tredje himmel. Utenfor atmosfæren, et eller annet sted i det store verdensromet, der er Guds bolig. 

Vi vet ikke hvor i universet det er. Men når vi ser opp mot stjernebildene, kan vi med glede og lengsel se frem mot den dagen da Jesus skal hente oss til det stedet han bereder for oss.

Vi lengter mot noe bedre

Bevisst eller ubevisst lengter vi alle etter den fullkomne lykke. Vi har til tider kjent noe av den allerede her. I enkelte øyeblikk, når vi ser noe uvanlig vakkert i naturen, kan vi gripes av en glede som vi ikke kan beskrive.

Kanskje er det en stemningsfull solnedgang som får oss til å glemme hverdagens stress og bekymring. Vi bare gleder oss i øyeblikket over skjønnheten i det vi ser. 

Eller kanskje det er noen av de små detaljene i Guds skaperverk som får oss til å stanse opp og glemme tid og sted og det som ellers plager. Men verken disse eller andre gleder varer veldig lenge. Før eller senere rives vi brutalt tilbake til hverdagens harde virkelighet. 

Alle blir før eller siden syke. Det er typisk at de største bygningene i mange byer er sykehusene. Vi blir hele tiden minnet på at alle er underlagt både sykdom og død.

Men det skal ikke alltid være slik. I det hjemet som Jesus gjør i stand for oss og som han snart skal hente oss til, skal livets skygger være borte. Alt som formørker tilværelsen, skal for alltid være fjernet. 

Les dette vidunderlige løfte fra Bibelen: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort» (Åpenbaringen 21:4). 

I det hjemmet som Bibelen beskriver her, er det ingen sykeforsikringer, for det finnes ingen sykdom. Her er det ingen ulykkesforsikring, for det skjer ingen ulykker. Det er heller ingen folketrygd, for alle har evig ungdom. Det er ingen kirkegård, for døden er borte. Ingen skal gråte mer, for årsaken til tårer er fjernet. 

I begynnelsen ga Gud jorden til mennesket for at det skulle herske. Mennesket forsøkte, men kom til kort. Mennesket klarer det heller ikke i dag. Det er noe i oss eller med oss som gjør at vi ikke får det til.

Dessuten klarer ikke mennesket en gang å herske over seg selv på en slik måte at det er i harmoni med Guds vilje. Vi lever i en tid da freden mellom nasjonene er borte. Rettferdigheten sitter ikke i høysetet. Menneskenes hjem preges ikke av hellighet. Hjertet er fremdeles «bedragerisk og ondt», som Bibelen forteller oss. Undertrykkelse, grusomhet, selvopptatthet, kjærlighet til penger, lyst, hat, mord, osv. skjemmer verdens ansikt. Mennesket ser ut til å være maktesløst overfor disse ondene.

Forbannelsen hviler fremdeles over jorden og forgifter luften. Torner og tistler, minnene om den første synd, er der også i dag. Mennesket kan ikke utrydde dem. Sykdom plager mennesket til tross for de mange oppfinnelsene og de store fremskrittene som legevitenskapen har gjort. Sorg og smerte følger menneskene hvor de drar. Daglig innhenter døden mengder av jordens beboere. Mennesket kan ikke seire over døden. Fremdeles mottar graven dem som er elsket av de levende, og ødelegger all jordisk skjønnhet. 

Tusener av onder kunne nevnes. At de fortsatt eksisterer, sier alt om menneskets hjelpeløshet. Men grensen for det onde er satt. En dag vil Gud si: «Hit, men ikke lenger.» 

Ubeskrivelig virkelighet

Gud kan gjøre det som er umulig for mennesket. Og det som han kan og vil gjøre, overgår de lyseste av menneskets drømmer. Gjennom Kristus har han gjort det mulig for alle å bli innbyggere i et rike som er bedre og skjønnere enn den lyseste optimist har våget å drømme om. Menneskenes planlagte verdenssamfunn har vært gjenstand for verdens spott og ironi. Men det verdenssamfunn Gud har planlagt, er noe som kan sette sjelen i brann og få den som sørger til å juble.

Om hovedstaden på den nye jord leser vi: «Og intet urent skal komme inn i staden, og ingen som farer med styggedom og løgn, men bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet» (Åpenbaringen 21:27). 

Ikke noe urent skal komme inn der. Det blir den eneste byen jeg noensinne har hørt om som ikke plages av alkoholproblemer. Det blir hverken tobakk eller sigaretter der. Det blir ingen skjenkesteder der, ingen løgn, ingen synd av noe slag. For ikke noe urent skal komme inn i den. 

Det blir ingen tyverier, ingen branner. Ingen arbeidsledige, ingen undertrykkelse. Ingen storm eller lynnedslag. Ingen fattigdom eller urettferdighet. Ingen kulde eller brennende hete. Ingen kirkegårder, ingen atskillelse fra våre kjære. Ingen fristelse eller synd eller noe ondt. 

Men det er sang og glede, hvile, herlighet, ro. Det er frihet og sikkerhet og muligheter for evig utdannelse hos universets største lærer. 

En drøm? – Nei, virkelighet!

Det som menneskene har drømt om i århundrer og sett frem til gjennom tidsaldrers ulykke og nød, skal bli virkelighet. Det som menneskene ikke har klart å virkeliggjøre, skal bli Guds verdensordning i en gyllen tidsalder uten ende. Han skal skape et velordnet samfunn med sunn økonomi og rettferdig fordeling av alle goder. 

Men så tenker vi kanskje med sorg på vår egen synd, vår ufullkommenhet. Vi er klar over at slik vi er, kan vi ikke komme inn i Guds rike. Og vi spør naturligvis: Hvordan skal jeg bli frelst? Svaret finner vi i noen få, herlige, enkle ord som Jesus selv uttalte en gang: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Johannes 3:16). 

Dette er en evig sannhet. Den gjelder også deg. Hvis du tror på ham, skal du ikke fortapes, men ha evig liv. Evig liv i Guds rike. Må Gud hjelpe deg til å la denne sannheten bli din personlige erfaring.

Foto: Photos.com

Ca. 100 e.Kr. påstod, Cerinthus, en jødekristen, at Jesus bare var et vanlig menneske, og at Den Hellige Ånd kom over ham ved dåpen, men forlot ham rett før korsfestelsen. Dette er et typisk eksempel på hvordan mennesker i det første århundre slet med å forstå hvordan Gud ble menneske i Jesus Kristus. 

Det var filosofisk utenkelig for dem at Gud skulle ha noe ønske om å ta et slikt valg. Datidens greske filosofer underviste sine elever om at det ideelle var å unnslippe alt som hadde med kroppen å gjøre. De mente at det eneste som virkelig eksisterte var en overjordisk åndeverden, mens alt som hadde med kroppen å gjøre var et hinder og fiendtlig innstilt til ren ånd. Kroppen var ond. Så hvorfor ville Gud forevige noe de prøvde å komme bort fra? Og hvorfor ville han etter sin død velge å oppstå med en menneskekropp – for tid og evighet? (Se Lukas 24:36-39).

Inkarnasjonshistorie

Kristne bruker oftest ordet inkarnasjon (fra det latinske in og carne «i kjøtt, el. i kjød») for å beskrive hvordan Gud ble menneske. De første fem århundrene prøvde man å forklare Jesu fødsel og de to sidene ved hans natur på et par måter. De fleste hadde ingen problemer med å akseptere at Gud var uendelig, evig, og uforanderlig i visdom, makt, hellighet, rettferdighet, godhet, og sannhet. Det var en helt annen sak å forstå hvordan alt dette også kunne harmonere med å være menneske. 

Noen var innstilt på å akseptere at Jesus hadde guddommelig natur, men bare ved å tone ned hans menneskelige natur. Disse ville typisk hevde at Jesus så ut til å ha en kropp, men at det ikke egentlig var noe fysisk ved hans natur. Han var helt Gud, men ikke helt menneske. Andre, som Cerinthus, gikk i motsatt retning og anerkjente hans menneskenatur, men mente at hans guddommelighet kom fra en ekstern kilde. Slik betraktet de Jesus som helt menneske, men ikke som helt Gud. 

Alle spørsmålene og uvissheten i de forskjellige grupperingene til ulike tider tvang til slutt ledelsen i den kristne kirke til å utarbeide en enhetlig lære om inkarnasjonen. Etter mye debatt kunne de i 452 e.Kr. ved kirkekonsilet i Kalkedon, legge fram et dokument som harmonerte med det Bibelen lærer. De fleste kirkesamfunn aksepterer i dag denne uttalelsen som den beste beskrivelsen av ekte kristendom. 

Bibelens lære

Bibelen viser at Jesus er både helt Gud og helt menneske. Den gjør det imidlertid ikke på samme måte som en systematisk avhandling pakker ut et tema i én fokusert utredning. Beretningene om Jesu liv i de fire evangeliene er teologi i utfoldelse heller enn abstrakt teologi. Slik måtte de første kristne selv utrede sannheten om inkarnasjonen mens de tenkte over beretningene i evangeliene om Jesu fødsel, liv, død, og oppstandelse. 

Slik er det også i dag. Den store sannheten om Jesu natur blir åpenbart for oss mens vi studerer og tenker over hans liv. Jesus er én integrert person, men, i motsetning til oss, er det klart ut fra Bibelen at han har to naturer, en guddommelig og en menneskelig. Han forholder seg til Gud som evig likeverdig, og han forholder seg til oss som helt menneske. Har er unikt Gud-menneske. 

Guds inkarnasjon i Jesus er et mysterium som vi aldri vil forstå til fulle. Vi må lære oss til å ta skoene av oss når vi nærmer oss dette temaet for vi går på hellig grunn. Det betyr likevel ikke at vi må legge intellektet på hylla og blindt omfavne inkarnasjonslæren. Det er en indre konsistenhet om dette temaet i Bibelen som ikke bidrar til å hjernevaske eller bedra oss, men som åpenbarer noe avgjørende om Gud og hans kjærlighet til mennesker, som vår egen resoneringsevne alene aldri kunne fatte. 

Fremdeles uforståelig

De fleste sekulære mennesker i dag, spesielt filosofer, synes fremdeles at ideen om en Gud som inkarnerer seg er like utenkelig som grekerne på Jesu tid, men av andre grunner. I vår tid stiller man ikke spørsmål ved Jesu menneskelighet, men ved hans guddommelighet. Sekulære filosofer og teologer opplever at Jesu inkarnasjon trosser menneskelig fornuft og utfordrer alle gjeldende menneskelige verdier, spesielt de som kommer fra regelrett humanisme. 

Jesu inkarnasjon viser at Gud kom hit for å møte menneskers behov for frelse. Humanisme, på den andre siden, prøver å klatre oppover til det som i virkeligheten er en selvpålagt rolle som guddommelig. 

Det historiske faktum at Gud ble menneske blir tilsidesatt og erstattet med at mennesker vesentlig blir sin egen gud. Humanisme, inkludert kristen humanisme, ser etter gjenløsning i det enkelte menneskes selvgenererte kraft. 

Den tragiske slutning av denne nesten universelt aksepterte ideen er at vi mister forståelsen av Jesu to naturer og hvordan han frelser oss fra vårt uføre. Hvis vi fornekter Jesu uunnværlige guddommelighet, blir vi overlatt til å gripe etter frelsen ved utelukkende å etterlikne hans menneskelige eksempel uten tilgang til den nåde og kraft som tilflyter menneskene gjennom Kristi guddommelighet. 

Ved å gjøre dette forstår vi ikke alvoret i at det kun er Gud som har nøkkelen til å løse våre problemer. For det var bare ved å bli menneske at han kunne oppnå å frelse oss. I sin menneskelighet ble Jesus det ene sanne Menneske, representant for alle andre mennesker, den som Gud ville utarbeide sin frelsende hensikter gjennom. Hvis Jesus ikke hadde tatt dette valget ville alle til slutt ødelegge seg selv i sin antatte «guddommelighet». 

Guds kjærlighet leves ut

I Jesu liv, død og oppstandelse har Gud demonstrert en så enorm kjærlighet til menneskene at den har kraft til å forandre våre sinn og hjerter, og lede oss inn i et frelsende forhold til ham. I tillegg avslører Jesu frelsende handlinger hvor nytteløst det er for oss å frelse oss selv uten Guds nåde og kraft. Hvert eneste menneske i alle generasjoner, også vår egen, kan kun stå foran en hellig Gud ikledd Kristi rettferdighet, og ikke vår egen.

Alle trenger Jesus for å være hele mennesker, for i oss selv er vi alle mindre enn menneskelig. Synden har så til de grader ødelagt vår menneskelighet at hvis vi ikke har en totalt syndfri menneskelig representant som forener seg med guddommelighet kan vi aldri få kraft til å bli alt det Gud lengter etter at vi skal bli. Derfor er det nødvendig at Jesus også er helt Gud, for Gud er den eneste som kan frelse oss. Og det er kun Jesus som har Guds hjerte og ønske om å gjøre denne frelsen tilgjengelig for oss.

Kristne går først og fremst i kirke for å tilbe Gud. Men gudstjenesten varierer fra kirke til kirke. Foto: Widar Ursett.

Første gang Maren Wold gikk i kirken var det fordi hennes venner fra en bibelgruppe foreslo det. Hun deltok i bibelstudier (også kjent som smågruppe, hjemmegruppe eller cellegruppe) i ti uker før hun satte sine ben i en kirke.

«Grunnen til at jeg endelig drog var fordi mine venner i bibelgruppen gledet seg så sterkt il en ‘evangelistisk serie’. Jeg hadde ingen anelse om hva evangelisme var, men de snakket om det i flere uker som om det var et sirkus eller en kjempeforestilling. De var så oppglødde og sikre på at jeg burde gå at jeg til slutt gav etter.» 

Lise Rasmussen var ikke spesielt interessert i å gå i kirken. Hun mente hun visste alt hun trengte og følte at hun var god nok i massevis uten å gå i kirken. Mannen hennes, derimot, gikk i kirken, og av og til ble hun med. Da han ble dødssyk, ble hun overrasket over den vedvarende og praktiske kjærligheten som menigheten viste henne. 

Etter mannens død bestemte hun seg for å vise sin takknemlighet ved å bidra i et av menighetens veldedighetsprogrammer, «frokost for skolebarn», og senere hjalp hun også med suppekjøkkenet på søndagskveldene. Det tok ikke lang tid før hun begynte med bibelstudier, tok imot Jesus som sin frelser, og gjorde sin avdøde manns menighet til sin egen. 

Da Robert og Viviann Solstad gikk i kirken første gang visste de at de var kommet til rett sted. «Vi studerte Bibelen sammen med en kristen venn i flere uker og vi hadde også en venn fra et annet kirkesamfunn. Vi hadde gode konflikter med ham, og lærte oss å finne svarene i Bibelen,» sier Robert. 

«Vi kom til et punkt hvor vi var klar til å gå i kirken,» sier Viviann. Vennen som de studerte Bibelen sammen med tok først familien med seg til en lokal menighet. Uken etter tok han dem med seg til en mye større menighet i det samme trossamfunnet. I begge menighetene var folk meget vennlige, noe de satte veldig stor pris på. De så seg aldri tilbake. 

Kirke

Den har forskjellig betydning for ulike mennesker. Folk kommer til kirken med et spekter av forventninger. Selv innenfor det enkelte trossamfunn finner du forskjellige måte å tilbe på, forskjellige holdninger til atferd, forskjellige måter å tilnærme seg de lærepunktene man finner i Bibelen, og forskjellig vektlegging av moralske verdier. Dessuten, avhengig av de interesser, demografiske forhold, og aldersgrupperinger som er representert, vil hver menighetsgruppe legge ulik vekt på betydningen og verdien av en rekke menighetsverv, forskjellig misjonsprosjekter, forskjellig type musikk… listen er endeløs! 

Det er forståelig at de som vurderer å slutte seg til en menighet fort kan bli overveldet. 

Hvordan ser kirken ut?

I våre dager kan en kirke se ut som hva som helst på utsiden. De varierer fra tradisjonelle bygninger med høye spir til varelokaler i et foretningsbygg, en gymnastikksal, et privat hjem. Det viktigste er likevel menneskene som kommer: Er de vennlige og hyggelige? 

Til å begynne med ønsker man kanskje å få være litt i fred, selv om man ikke ønsker å føle seg oversett av alle de som egentlig jo skal bry seg om en. En gjest vil oppleve at folk holder en respektfull avstand samtidig som de merker den vennlige atmosfæren. 

En feilfri kirke vil gjøre alt 100 % riktig. Hver gang. Men det kan den ikke fordi ikke alle gjester er like. Mange tror at bare gode mennesker kan gå i kirken, men det er en misforståelse, for folk i kirka har mange av de samme utfordringene, problemene og vanskelighetene i livet som gjestene. 

Så hvis du leter etter den fullkomne kirken vil du neppe finne den. 

Hvordan velge seg en menighet?

Mange velger seg en menighet på samme måte som de velger hvilken butikk de vil gå i. Hva vil denne menigheten tilby meg? Liker jeg musikkstilen der? Liker jeg pastoren? Er det denne typen prekener jeg ønsker å høre på? Føles det godt å være der? 

Det viktigste er imidlertid hva menigheten tror på og underviser. Hvilke trospunkter har de? Kommer disse lærepunktene og verdiene fra Bibelen? Følger disse menneskene Jesus, eller er de basert på ett eller annet fra en eller annen…? 

Vær aldri redd for å stille spørsmål. Begynn f.eks. med å ringe de ulike menighetene i ditt område og be om å få tilsendt et sammendrag av deres troslære. Be pastoren om å komme på besøk og la ham/henne vise hvordan hver enkelt læresetning er grunnlagt på Bibelen. Hvis du skal være kristen er det viktig å forsikre seg om at du følger den undervisningen som Jesu gav. 

Overraskende nok vil du oppdage at utover en viss kjerne er ikke alle like enige om alle trospunktene og tilskriver dem ikke like stor vekt. Og hvis du opplever stormfulle tider i menigheten du går i, så husk at det er ditt forhold til Gud og den kunnskap du har fra Bibelen som vil gi deg styrke, heller enn ditt forhold til andre mennesker. 

Hva skjer i en kirke?

Kristne går først og fremst i kirken for å tilbe Gud. Men gudstjenestestilen varierer fra kirke til kirke. Det hender også at den forandrer seg fra uke til uke. De fleste kirker har likevel et standardprogram de følger regelmessig, med små variasjoner avhengig av hvilken person som leder forsamlingen fra gang til gang. Men i en eller annen form, med vekslende grad av stil og kreativitet, kan du forvente følgende: 

1. Velkomst. Dette vil gi deg et innblikk i hva du kan forvente deg, samt vise hvordan menigheten fungerer og hva den brenner for.
2. Sang/lovprisning. Allsang ledes ofte av en eller flere personer, med hjelp av musikkakkompagnement. Det kan være alt fra orgelmusikk til et band. Lovsang til Gud synges kanskje ved regelmessige intervaller gejnnom gudstjenesten, eller de synges i en bolk. Noen forsamlinger står når de synger, andre forblir sittende, mens andre igjen varierer dette avhengig av hvilken sang de synger. Noen menigheter oppmuntrer forsamlingen til å klappe i hendene; mens andre er mer tradisjonelle.
3. Bønn. Forsamlingen blir kanskje bedt om å knele, stå, eller å bli sittende. Gjør det de andre gjør, men hvis du føler at det blir forferdelig fermmed for deg er det inge som ser stygt på deg om du blir sittende i stolen din.
4. Kollekt. Dette er våre gaver til Gud og hans sak. Ofte vil en pose eller et lite fat bli sendt gjennom benkeradene og stolrekkene som man kan legge penger i. Disse pengene blir brukt til å dekke utgiftene til den lokale menighet, leiekostnader, eller til å støtte et eller annet godt prosjekt. Det hender også at en kollektbøsse/boks plasseres på et strategisk sted. Det er selvfølgelig ikke obligatorisk å gi noe som helst i kollekt, så om du velger å ikke gi eller er uforberedt på det skal du ikke bli forlegen av det.
5. Tale. Den begynner kanskje med et drama eller en fortelling for å få alles oppmerksomhet og fokusere tankene på temaet. Talen er som regel en utleggelse av talerens tanker omkring et tema, og kan omfatte bibellesning, en fortelling eller flere. Hvis ikke Bibelen eller Gud er det sentrale temaet for talen, er det kanskje lurt å revurdere hensikten med å gå i den kirken.
6. Avslutning. En tale og gudstjeneste vil oftest avsluttes med bønn, som gjerne kalles en velsignelse. Kanskje blir det sunget flere sanger. I noen kirker vil møtelederen invitere de som ønsker det til å gi en offentlig respons til talerens oppfordring om å følge Jesus.

 va skal du ta med deg i kirken?

Ta med deg Bibelen hvis du har en. Hvis du ikke har en er det ofte utlånsbibler i kirkene. Det er nyttig å ha med seg penn og papir. Det er valgfritt om du vil gi penger i kollekten. 

Kan jeg ta med barna?

Selvfølgelig. Barn deltar ofte i gudstjenesten. I tillegg tilbyr mange menigheter aldersbestemte barneprogram. Men hvis barnet skal sitte sammen med deg på en gudstjeneste som er myntet på voksne er det hensiktsmessig å ta med seg en bok, eller fargeblyanter og papir, etc., som de kan holde på med. 

Burde jeg gå i kirken?

Ja! Mennesker er skapt for å være en del av et fellesskap, og et menighetsfellesskap er ett av de sunneste fellesskap som finnes. 

Siden de begynte å gå i kirken har Robert og Viviann opplevd en tilhørighet som de ikke har fått noe annet sted. «Det beste med å gå i kirken er å lære mer om Gud og tilbe ham, samt de vennskapsbånd vi har knyttet.» 

Maren Wold ble utfordret til å ta imot Gud på den evangelistiske møteserien hun gikk på. «Han som talte snakket om Jesus, og sa at dersom vi trodde på det han sa , krevde det en respons fra oss,» sa Maren. «Det var jo logisk. Han bad oss bøye hodene våre og sa at vi kunne gjenta bønnen hans i våre egne hjerter dersom vi var enige. Det gjorde jeg. Da han var ferdig med å be, sa han at dersom vi hadde gjentatt bønnen for oss selv ville han ikke at vi skulle gå uten å si det til noen. Det syntes jeg var litt underlig! Jeg forstod ikke hvorfor det skulle være nødvendig å fortelle det til noen. Han skulle ha sagt det først, så jeg hadde alle fakta før jeg bad! 

På tross av dette fortalte jeg det til noen i studiegruppen min. Jeg ante virkelig ikke hvorfor hun ble så opprømt. Hun sa det til de andre og de ble like opprømte, men jeg skjønte overhode ikke hvorfor. Jeg tror kanskje ikke at jeg visste helt hva jeg hadde forpliktet meg til, og likevel visste jeg nok, for slik har det blitt.» 

Livet til Lise Rasmussen ble snudd på hodet ved å gå i kirken. «Jeg trodde jeg visste alt. Men jeg har fått en slik fred etter at jeg besluttet å bli døpt. Fellesskapet her er vidunderlig. Jeg elsker menigheten.»

1. Hvor sa Jesus at han kom fra?

«For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg» (Johannes 6:38).

«Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen; det er Menneskesønnen, som er i himmelen» (Johannes 3:13). 

2. Når levde Jesus med sin Far i himmelen?

«Og nå ber jeg at du, Far, vil gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til» (Johannes 17:5). 

«Han var i begynnelsen hos Gud» (Johannes 1:2). 

3. Hvem skapte verden?

«For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter – alt er skapt ved ham og til ham» (Kolosserne 1:16). 

«Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til» (Johannes 1:3). 

Merk: Bibelen lærer klart at Jesus var i himmelen før han kom til vår verden, og at han deltok fullt ut i skapelsen av universet. 

Jesu guddommelige natur

4. Var Jesus guddommelig?

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» (Johannes 1:1). 

Merk: «Ordet» er ett av de mange navn Bibelen gir til Jesus. 

5. Forstod de religiøse lederne på Jesu tid at han påberopte seg guddommelighet?

«Etter dette var jødene enda mer oppsatt på å få ham drept; ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen far og gjorde seg dermed lik Gud» (Johannes 5:18). 

«Jødene svarte: «For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud» (Johannes 10:33). 

Merk: Ved flere anledninger gikk de religiøse lederne til angrep på Jesus fordi han gjorde krav på å være ett med Gud, og han benektet aldri anklagen. 

Jesu menneskelige natur

6. Jesus var et menneske da han var på jorden. Har han alltid vært menneske?

«Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Johannes 1:14). 

Merk: Det var en tid da Jesus utelukkende var guddommelig. Da han kom til denne verden ble han menneske. Samtidig var han fullt ut guddommelig. Han var både Gud og menneske. 

7. Sa Jesus noen gang at han var menneske?

«Men dere vil drepe meg – en mann som har sagt dere sannheten, som han har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham» (Johannes 8:40). 

Merk: Jesus omtaler seg selv som «en mann». Han titulerte seg selv også ofte som «Menneskesønnen» (se for eksempel Matteus 18:11; 20:28). 

Hensikten med Jesu liv

8. Hvorfor ble Jesus menneske?

«og Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det» (Lukas 19:10). 

«Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matteus 1:21). 

Merk: Det greske ordet Iesous er en translitterasjon av det arameiske Yeshua (Norsk: Josva), som betyr «Jehova er frelse». Yeshua var et vanlig guttenavn på Jesu side. 

9. Hvorfor døde Jesus på korset?

«han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige for Gud» (Romerne 4:25).

«Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Johannes 2:2). 

Merk: Bibelen sier at «syndens lønn er døden» (Romerne 6:23), men Jesus betalte den dødsdommen for alle mennesker. 

10. Vil alle mennesker bli frelst?

«For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16).

Det er fem vers i sangen og alle er like «søte» og fire av dem ender med refrenget «Himlen er et morsomt sted, og himlen er for barn». Det som ikke ender slik sier: «Før du riktig vet det, så er du barn igjen». 

Selvfølgelig er dette en barnesang som skal hjelpe barn til å forstå at himmelen er et fint sted å være. Men det aner meg at også mange voksne sitter med en følelse av at det er litt barnslig å snakke om himmelen, og at tilårskomne ikke trenger å forestille seg en slik tilværelse. Seriøse mennesker som bærer ansvar for at livet skal fungere her har ikke tid til de barnslige fantasiene man forer ungene med i kirker og bedehus. 

Drømmen om himmelen taper mye troverdighet fordi vi ikke klarer å oversette barnebudskapet til voksenspråk etter hvert som vi modnes. 

Men jeg tror ikke at himmelen bare er et sted for barn, og jeg tror definitivt ikke at alle skal bli som barn igjen. De gamle skal få sin ungdom tilbake, men barn skal utvikle seg og bli voksne, og alle skal nyte ubegrenset god helse og livskvalitet. Vi trenger noen voksne sanger-, og tør jeg si mandige sanger om himmelen. Det er mer å si om himmelen enn at sneglen skal leke sisten med harepusen. Bibelen sier bl.a. at vi skal være opptatt med ekte meningsfylt, og voksent arbeid. Vi skal dyrke jorden og bygge hus, for ikke å snakke om å utmåle justis over Satan og hans engler: 

«De skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt. Ikke skal de bygge og en annen bo, ikke skal de plante og en annen ete. Nei, som treets dager skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerning» (Jesaja 65:21-22).

«Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år» (Åpenbaringen 20:4). 

Vi skal med andre ord bære ansvar og gjøre arbeid som fyller livet med glede. Barn kan glede seg, men det kan også voksne.

Foto: Photos.com

Dersom vi stiller spørsmålet «Hvem eier alle ting?» vil svaret fra Bibelen være Gud. I for eksempel Salme 89:12 leser vi at det er Gud som eier alt fordi det var han som skapte alt. Bibelen er ikke alene om å hevde dette. Mange andre står for det samme. Blant annet sier den kjente norske dikteren Arnulf Øverland det på følgende vis: «Hvordan kan du eie, når selve livet er et lån?» 

Forvalteransvaret

Med dette som utgangspunkt gir Gud mennesket en oppgave: «Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden. Og Gud sa: Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. Det skal være føde for dere. Og til alle jordens dyr og alle himmelens fugler og alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter til føde. Og det ble slik.» 1 Mosebok 1:28-30. Mennesket er satt til å forvalte jorden og dens ressurser. Alt er skapt av Gud og skal brukes for Guds hensikter – til det beste for enkeltpersoner, familier, menighet og samfunnet. 

Lignelsen om talentene er et eksempel på hvordan Jesu ville at de troende skulle vente på hans annet komme på. Jesus sammenligner seg med en person som reiser utenlands. Han kaller sine tjenere til seg og gir dem i oppgave å forvalte sin herres eiendom. Jesus har gitt oss kapital som er forrentningen og utbredelsen av hans rike her på jorden, evangeliet: det glade budskapet om Jesus, hans liv, død og oppstandelse, hans engasjement for oss i dag og hans annet komme. Guds ord skal settes i arbeid. 

Å sette Guds ord i arbeid inkluderer også en livsstil som ivaretar forvaltningen av skaperverket, på både kort og lang sikt. De senere års fokus i mediene på drivhuseffekten er derfor også en kristen utfordring. Naturen gir oss mange muligheter, men også et stort ansvar. Naturgodene må brukes i pakt med naturens tåleevne. Disse må fordeles rettferdig fordi alle mennesker er like mye verdt. Det kristne menneskesynet forplikter oss til å verne om dette livsgrunnlaget. 

En kristen respons

Drivhuseffekten er stadig fremme i miljødebatten. Noe av det mest alvorlige ved drivhuseffekten er at store områder i nedbørfattige områder vil få stadig mindre nedbør. Dyre- og planteliv bærer foruroligende tegn. Ekstremvær er blitt et aktuelt uttrykk. Dette vil bidra til at det blir vanskeligere å brødfø mennesker som lever i slike områder. Livsgrunnlaget for mangfoldig millioner mennesker kan bli ødelagt. Sultkatastrofen som utvikler seg i Kongo og i deler av Østafrika er eksempler på dette. Ut fra budet om å elske Gud og sin neste som seg selv skal vi også unne mennesker i slike områder det vi unner oss selv. 

Hva er en kristen respons på dette? Er det nok å forkynne evangeliet? Misjon er viktigst, men det kristne svaret er mer. Det inkluderer i praksis å møte de fattige med mat og medisiner. Men det utfordrer oss også til å fjerne årsakene til problemene. Jesu engasjement og virke for eksempel i Galilea viser dette. Å hjelpe mennesker som opplever sult og sykdom sto sentralt i hans arbeid og engasjement. Jesus skapte håp om en bedre framtid. Bergprekenen er full av råd om hvordan det kan skapes et godt og rettferdig samfunn. I dag står vi i en lignende situasjon som Jesus gjorde den gangen. Verdens nød og framtid konfronterer oss med nye utfordringer – og hva gjør vi med oppgaven som forvaltere? Vi bør ikke være late som den sistnevnte tjeneren i lignelsen om talentene. 

Når jorden tilbyr begrensede ressurser, finner vi en del av svaret i oss selv. Vi unner oss selv mer enn det vi unner andre. I praksis betyr dette at vi må redusere forbruket av for eksempel energi, kjøtt og utslipp av klimagasser. 

Å tenke globalt og handle lokalt er et noe forslitt uttrykk i miljøvernterminologi, men det er likevel noe prinsipielt viktig ved det. Muligheten til handling ligger i hverdagen hos hver enkelt. Vi kan lett ha motforestillinger og utrykke vår skepsis til effekten av dette. Hva hjelper det å brette melkekartonger – er det ikke bare en dråpe i havet? Svaret vil være et ja, men i sum vil enkeltmenneskers og organisasjoners tiltak utgjøre en forskjell, ikke bare lokalt, men også regionalt og globalt. 

Praktiske tiltak

Praktiske tiltak som kan gjennomføres av for eksempel enkeltpersoner, skoler, menigheter og andre, er mange. Innen energibruk kan følgende gjøres: Gjennomføre enøk-vurderinger, benytte sparepærer, installere tidsur for nattsenkning av temperatur, tette vannlekkasjer, montere varmeovner med termostat, sørge for god ventilasjon. 

Vi kan gjennomføre kildesortering av avfall, returordningen for brukte lysrør, sparepærer og annet elektrisk utstyr, arrangere loppemarked, redusere papirforbruk, benytte miljømerket kontorrekvisita, miljøvennlig vaskemidler og svanemerket toalettpapir. 

Innen transport kan man oppfordres til å bruke miljøvennlig transportmidler; gå og sykle mer, begrense reisevirksomhet ved å arrangere telefonmøter og videokonferanser, benytte e-post, sende brev som B-post da disse sjeldent sendes luftveien. 

Økt vegetarisk kosthold er en viktig faktor. For å lage et kilo kjøtt går det med 10 ganger så mye ressurser som til å produsere et kilo grønnsaker. I praksis betyr mindre bruk av animalske produkter og mer bruk av frukt og grønnsaker at den totale matproduksjonen i verden kunne økes betydelig. Ingen trenger å sulte. 

I Matteus 25:31-46 forteller Jesus om dommen der sauene og geitene blir adskilt. Her beskrives ulike barmhjertighetsgjerninger som å gi mat og drikke, klær, besøke fengsler og hjelpe dem som er syke. Slike altruistiske gjerninger er viktige for de som nyter godt av dem, men teksten ser også disse i lys av vår egen frelse. For en kristen forvalter burde slike handlinger være naturlig. 

Realisere drømmer

Å ta den gudgitte forvalteroppgaven på alvor handler om å realisere drømmer. Vi ønsker å være synlige i lokalmiljøet og representere en positiv forskjell i menneskers liv. Vi drømmer om at nye mennesker skal nås med evangeliet og bli inkludert i fellesskapet. For at disse drømmene skal oppfylles må det vi sier og gjør, skape en respons som treffer de menneskene vi møter i hverdagen. Dette forutsetter at de menneskene vi ønsker å påvirke, opplever det vi sier som aktuelt og relevant og har betydning for dem. En bevissthet omkring vårt engasjement for mennesker og miljø representerer en slik mulighet.

Det finnes en sammenheng mellom alt som er. Vårt forvalterskap forplikter!

Foto: Photos.com

Om den utrolige

forandringen i sitt liv som fant sted for nesten to tusen år siden, skrev Paulus følgende: «For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet. Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg» (1 Korinterbrev 15:9-10). For Paulus var ikke Guds nåde bare en abstrakt idé eller en teologisk tanke som skulle læres og diskuteres. Ved Guds nåde hadde Paulus blitt forandret fra en villmann som forfulgte kristne, til en av de største apostler. Guds nåde gjorde Paulus til den personen han var. Den formet ham og var et virkelig og levende element i livet hans. Paulus både forkynte, arbeidet og la en grunnvoll for menigheten ved nåde. Se Efeserne 3:8; 1 Korinterbrev 15:10 og 1 Korinterbrev 3: 10.

Peter viser til at Guds nåde har mange ulike aspekter da han referer til den som «Guds mangfoldige nåde» (1 Peter 4:10). Vi mennesker liker å kunne definere Gud og hans egenskaper helt og fullt, men når vi prøver å gjøre det går vi glipp av skjønnheten i det større bildet, og ender ofte opp med å snyte oss selv for kraften som kommer ved at vi nærer dyp respekt for Guds usigelige storhet og kjærlighet. Nåde er et tema en må være forsiktig med å begrense. Som de mange aspekter ved frelsesplanen er nåde en mangesidet, kompleks sak som intet menneske kan forstå fullt ut. I denne artikkelen skal jeg fokusere på et spesifikt aspekt ved Guds nåde som vi har spesielt behov for i våre liv, og det er at nåde er kraft til å leve kristenlivet.  

For ikke lenge siden hadde min kone og jeg et bibelstudium om nåde, med en venn av oss. Idet vi kort studerte temaet fra Bibelen, og så på ulike aspekter ved dette fantastiske emnet, kunne jeg kjenne at Guds Hellige Ånd var tilstede i rommet og virket på våre hjerter. Jeg hadde enda mer grunn til å tro at han hadde vært der da vi traff henne igjen senere og hun fortalte oss at hun følte at hun hadde forandret seg etter forrige studie og nå klarte å forholde seg til andre mennesker og vanskelige situasjoner på en ny måte. Jeg må bare tro at Guds Ånd virket i hjertet hennes idet vi studerte om nåde, og at nåde ble en levende virkelighet i hjertet hennes, slik den en gang ble for Paulus. 

Nåde er virkelig, nåde er mektig og nåde kan forandre oss! Nåde, som alle andre aspekter ved Guds karakter, er et virkekraftig prinsipp som kan forandre hjertene våre hvis vi tillater det. Jeg hevder altså at nåde ikke bare er en teori eller teologisk læresetning og heller ikke noe som bare har med vår stand i himmelen å gjøre uten å berøre våre liv her på jorden. Nåde er et virksomt element som faktisk kan være synlig i menneskers liv!  

Dette burde ikke overraske oss så veldig når vi tenker over at nåde beskrives som en uatskillelig del av Jesu oppgave i denne verden. «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. … full av nåde og sannhet» (Joh. 1:14); «For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike» (2 Korinterbrev 8:9). Jesus, Ordet, var full av nåde, og hans nåde kom til syne da han i frivillig ydmykelse tok straffen for oss syndere. Nåden var virksom i Jesus, og hvis vi tar i mot Jesus ved tro, vil den samme nåden virke i livene våre også.  

«Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning» (2 Korinterbrev 9:8). Les det verset en gang til. Tenk over betydningen av det! Hva kan nåde gjøre i oss? Kan det virkelig være mulig for oss å alltid i alle ting ha alt vi trenger slik at vi kan ha overflod til all god gjerning? Er Guds frelsesplan virkelig så utrolig stor og mektig? Kan nåde altså gjøre så mye for oss og i oss? Livet mitt er ikke så formet av nåde som det burde være, og kanskje ikke ditt er det heller, men ved tro kan vi se at Gud kan, gjennom nåden, gjøre mirakler i livene våre, selv om vi ennå ikke har erfart disse miraklene til fulle.  

Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg er takknemlig for at Guds nåde er noe mye mer enn bare en billig bandasje som skal dekke over syndene våre mens vi fortsetter å synde akkurat som før. Jeg er så takknemlig for at vi tjener en Gud som kan gi oss nåde til å både overkomme synd og leve troens nye liv! Han kan hjelpe oss til å ikke bare slutte å såre oss selv og andre ved synd, men også å «ikle [oss] det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten» (Efeserne 4:24). Pris Herren! 

Ikke rart Paulus ofte både begynte og avsluttet brevene sine med hilsener som denne: «Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!» (1 Tessaloniker 5:28). Og ikke rart at vennen vår erfarer radikal forandring i livet ved Guds nåde. Vil ikke du også erfare en slik forandring? Skal vi ikke gjøre det til en vane å be Gud hver dag om å gi oss åpne hjerter som han kan fylle med sin ubegrensede nåde?  

Pauli appell til deg og meg er «at dere ikke forgjeves tar imot Guds nåde» (2 Korinterbrev 6:1), akkurat slik som han ikke tok i mot den forgjeves. Og Johannes ønsker at vi skal få del i noe av himmelens beste velsignelser idet han avslutter Bibelen med disse ordene: «Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle. Amen» (Åpenbaringen 22:21).

Det utrolige er at Vince får respons fra helt normale, oppegående, sekulære parisere. På påstanden om at folk er lukket for evangeliet svarer han: Folk er ikke lukket for evangeliet, det er de kristne som er dumme![1] 

Og så forklarer han åtte dumme ting kristne gjør som stenger for den gode samtalen. 

1. De bruker religiøst språk

Når folk hører religiøst språk så tenker de på et religiøst system – noe de ikke kan fordra. De tenker at når du blir kristen blir du underkastet et system dominert av språk. Og så snart språket blir brukt, påkalles systemet. 

Det er stor forskjell på tro og religion. Snakk vanlig. Snakk om tro! Folk er ikke imot tro! 

2. De gir inntrykk av at de kan forklare alt

Det er ikke bare Gud som «står den stolte imot og gir de ydmyke nåde» (Jakob 4:6). Vi gjør det alle sammen. De som tror de kan forklare alt virker arrogante og sekteriske. Vil du ha nåde fra din samtalepartner så vær ydmyk. 

3. De moraliserer

Kristne er kjent for å fortelle folk hva de burde, skulle og må gjøre. Men de fleste mennesker ønsker å være gode, og mange ser faktisk på det å bli kristen som et skritt ned på den moralske stigen – et skritt mot mindre barmhjertighet, mer fordømmelse og mer intoleranse. 

Folk må komme til sin egen overbevisning. Det er bedre å oppfordre folk til å lese i Bibelen selv. 

4. De gir inntrykk av å være intolerante

Å kategorisk utale seg om rett og galt blir sett på som intolerant og nesten en forbrytelse i dagens Europa. Kristne tror jo at Bibelen sier noe om rett og galt. Men når vi blir spurt, kan vi med stor integritet også svare at vi respekterer ethvert menneskes rett til å ta sine egne valg og at Gud gjør det samme. Når mennesker blir kjent med Jesus vil de lese Bibelen selv. 

5. Unngå å skape konflikt i samtalen

Den Hellige Ånd virker der det er kommunikasjon, fellesskap, vennskap og fred,

Konflikt ødelegger den gode samtalen. Unngå det! 

6. Unngå teoretiske forklaringer

Teoretiske forklaringer får folk til å koble ut og stenge døren. Skal du kort forklare korset, er det bedre bare å si som Vince: «Korset forteller at Gud Elsker deg!» Det rører ved følelsene og er noe man kan forholde seg til. Har du god tid til å gi et bibelstudium kan du selvfølgelig gå i dybden. 

7. Unngå å snakke om det som skjer på nyhetene

Folk tolker nyhetene så utrolig forskjellig, og politikk er et veldig følsomt tema. En liten kommentar om Midt-Østen, George Bush, USA eller den siste naturkatastrofen kan smekke igjen døren for alltid. 

8. Unngå ekstreme personlige vitnesbyrd

Ekstreme fortellinger skremmer mer enn de skaper tro – eller de får folk til å konkludere med at fortelleren er gal eller på stoff. Den dagligdagse troen til normale mennesker er faktisk mer hensiktsmessig. 

Vince sier vi må hive ut disse åtte nøklene og i stedet plukke opp sju nøkler som gjør det mulige å snakke åpent om Jesus:

1. Vær full av godhet og vennlighet!

2. Vær ekte og normal – ikke vær merkelig!

3. Vær naturlig – du er ikke et overmenneske.

4. Bruk humor – vær glad!

5. Lytt uten å reagere. Bare lytt!

6. Snakk fornuftig – si normale, fornuftige ting!

7. Si gode ting til folk – sanne, gode, positive, rosende ting!