Foto: Photos.com

Lars var ikke gamle gutten før han fant ut at mamma ofte hadde masse penger i pengeboken som pleide å henge i den brune veska i gangen. Lars ønsket seg iskrem, godteri og fotballkort og mye annet som vanlige smårollinger på hans alder ønsker seg. Noen ganger når mamma ikke var i nærheten snek han seg fort bort til veska for å sjekke om det var penger der. Ofte var det både hundrelapper og tohundrelapper, og Lars snappet til seg noen av dem. En dag merket mamma at det var litt færre sedler til stede enn hun hadde forventet, og spurte Lars rett ut. «Lars, har du sett de pengene som jeg hadde i lommeboken tidligere i dag?»

 Lars hadde ikke hatt noe spesielt forhold til Bibelen eller hva den sa om å lyve, men han ble likevel likblek idet han stammet fram et skjelvende «Nei». Den dårlige samvittigheten lyste ut av øynene hans. Han visste at han hadde løyet. De kjærlige øynene fra hans mor så ned på den lille gutten og forstod for lengst hvem som hadde tatt pengene. Lars tenkte først på mulige bortforklaringer, men det fantes ingen. Hans mor som var en god kristen stirret fremdeles på ham med et kjærlig blikk, og Lars som ikke hadde noe særlig forhold til Bibelen visste bedre enn noen annen i det øyeblikket, hvor galt det var å lyve.

 Blikket til Lars beveget seg ned mot gulvet og med en gråtkvalt stemme sa han: «Ja, mamma, det var jeg som tok pengene». Det neste Lars merket var to kjærlige armer, fra en mor som elsket ham, holde rundt seg. En byrde så stor som utenkelig var, løftet seg av Lars’ små skuldre. For første gang på lenge følte han seg fri, virkelig fri.

 Det er egentlig ganske rart når man tenker over hvor godt et lite barn vet hva som er rett og galt. Tenk hvis Lars hadde fortalt enda en løgn, og tviholdt på en sannhet som ikke eksisterte. Han ville aldri kunne sett sin mor inn i øynene med en ren samvittighet før han hadde fortalt henne sannheten. Et viktig prinsipp er at løgn skaper avstand mellom mennesker, mens sannhet leder oss sammen igjen.

 Den første løgn

Bibelen forteller om når Gud skapte Adam og Eva. Han hadde sagt at de kunne spise av alle trær i hagen, «men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø» (1 Mosebok 2:17). Satan på sin side, eller slangen som han også heter, «var listigere enn alle dyr på marken» (1 Mosebok 3:1), og ønsket å lede menneskene vekk fra Gud. Derfor sier han «til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?» (1 Mosebok 3:1), og stiller dermed mistillit til Gud, og påpeker at han er en løgner. Videre kommer han selv med Bibelens første og kanskje farligste løgn idet han sier «til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø!» (1 Mosebok 3:4).

 Løgnens opphavsmann

Jesus sa selv om Satan at «han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far» (Johannes 8:44). Løgn stammer altså opprinnelig fra djevelen. I dagens samfunn har både unge og voksne idoler. Man ønsker å være som de man ser opp til. Har for eksempel fotballstjernen en spesiell frisyre, ja, så har de som har ham eller henne som et idol en tendens til å skaffe seg den samme frisyren. Så når vi som mennesker velger å fortelle en løgn, så gir vi faktisk ære til djevelen ved å etterligne hans karaktertrekk.

Et ekteskapelig eksempel

Et godt ekteskap inneholder intimitet og åpenhet mellom de to partene. La oss nå tenke oss at mannen skjuler noe for sin kone. Kanskje det er drikkevaner, utroskap eller andre ting som han av naturen ikke ønsker å fortelle sin kone. En slik mann vil aldri oppleve fullkommen intimitet med sin kone, av samme grunn som Lars ikke kunne se sin mor i øynene med ren samvittighet. Løgn vil alltid skape skille mellom mennesker, mens sannheten vil forene dem. 

En annen grøft

En kvinne hadde en gang fått det for seg at hun alltid måtte si sannheten, og kom ofte med kommentarer som «du synger utrolig stygt» eller «det er den styggeste frisyren jeg har sett noen gang». Hun unnskyldte seg når noen konfronterte henne med hennes frekke holdning med at «jeg forteller jo bare sannheten». Dette er ikke Guds måte å gå frem på. Når Den Hellige Ånd virker på et menneskes hjerte «skal han overbevise … om synd» (Johannes 16:8), men det skjer steg for steg på en kjærlig måte og ikke på en fordømmende måte slik som denne kvinnen var et eksempel på. 

Hva er løgn?

Men hva er egentlig løgn? Et klassisk eksempel som ofte dras frem er mannen under andre verdenskrig som har skjult jøder i huset sitt, når tyskerne kommer på døren. Skal mannen si at han ikke gjemmer noen jøder? Eller skal han si sannheten? Er en såkalt hvit løgn ikke det Gud mener når han sa «du skal ikke vitne falskt mot din neste»? (2 Mosebok 20:16).

En kjent kristen forfatter utrykker det slik: «Usannheter i alle former, hvert eneste forsøk på å bedra vår neste er her inkludert». Forfatteren utrykker her et viktig poeng. Mange mennesker tenker slik at bare de ikke utrykker en usannhet med munnen så har de ikke fortalt en løgn. Man kan for eksempel vri og vende på en setning uten bokstavelig talt å fortelle en løgn, men likevel bedra de du snakker til, fordi du ikke ønsket å fortelle sannheten. Ved å gjøre dette viser vi også et av djevelens fremste karaktertrekk, som er det å bedra mennesker. Satan vil alltid prøve å fremstille sine hensikter i det beste lys, for å bedra mennesker. 

Løgn er bedrag

Satan har til alle tider hatt sine agenter på jorden, og den aller viktigste agenten er den makten vi kaller antikrist, som også kalles «fortapelsens sønn. Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud … Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under» (2 Tessaloniker 2:3-4:9). Satan vil alltid prøve å bruke løgn, falske mirakler og falske tegn for å bedra mennesker.

Vær ikke djevelens advokater

Som kristne er vi kalt til å gjøre vårt ytterste for å reflektere ham som er grunnen til at vi kaller oss «kristne», nemlig Jesus Kristus. Gud ønsker at vi skal være gode mot hverandre og «oppbygge hverandre innbyrdes» (1 Tessaloniker 5:11), og vi må alltid huske at «falske lepper er en styggedom for Herren, men de som går ærlig fram, er ham til behag» (Ordspråkene 12:22).