Kristne går først og fremst i kirke for å tilbe Gud. Men gudstjenesten varierer fra kirke til kirke. Foto: Widar Ursett.

Første gang Maren Wold gikk i kirken var det fordi hennes venner fra en bibelgruppe foreslo det. Hun deltok i bibelstudier (også kjent som smågruppe, hjemmegruppe eller cellegruppe) i ti uker før hun satte sine ben i en kirke.

«Grunnen til at jeg endelig drog var fordi mine venner i bibelgruppen gledet seg så sterkt il en ‘evangelistisk serie’. Jeg hadde ingen anelse om hva evangelisme var, men de snakket om det i flere uker som om det var et sirkus eller en kjempeforestilling. De var så oppglødde og sikre på at jeg burde gå at jeg til slutt gav etter.» 

Lise Rasmussen var ikke spesielt interessert i å gå i kirken. Hun mente hun visste alt hun trengte og følte at hun var god nok i massevis uten å gå i kirken. Mannen hennes, derimot, gikk i kirken, og av og til ble hun med. Da han ble dødssyk, ble hun overrasket over den vedvarende og praktiske kjærligheten som menigheten viste henne. 

Etter mannens død bestemte hun seg for å vise sin takknemlighet ved å bidra i et av menighetens veldedighetsprogrammer, «frokost for skolebarn», og senere hjalp hun også med suppekjøkkenet på søndagskveldene. Det tok ikke lang tid før hun begynte med bibelstudier, tok imot Jesus som sin frelser, og gjorde sin avdøde manns menighet til sin egen. 

Da Robert og Viviann Solstad gikk i kirken første gang visste de at de var kommet til rett sted. «Vi studerte Bibelen sammen med en kristen venn i flere uker og vi hadde også en venn fra et annet kirkesamfunn. Vi hadde gode konflikter med ham, og lærte oss å finne svarene i Bibelen,» sier Robert. 

«Vi kom til et punkt hvor vi var klar til å gå i kirken,» sier Viviann. Vennen som de studerte Bibelen sammen med tok først familien med seg til en lokal menighet. Uken etter tok han dem med seg til en mye større menighet i det samme trossamfunnet. I begge menighetene var folk meget vennlige, noe de satte veldig stor pris på. De så seg aldri tilbake. 

Kirke

Den har forskjellig betydning for ulike mennesker. Folk kommer til kirken med et spekter av forventninger. Selv innenfor det enkelte trossamfunn finner du forskjellige måte å tilbe på, forskjellige holdninger til atferd, forskjellige måter å tilnærme seg de lærepunktene man finner i Bibelen, og forskjellig vektlegging av moralske verdier. Dessuten, avhengig av de interesser, demografiske forhold, og aldersgrupperinger som er representert, vil hver menighetsgruppe legge ulik vekt på betydningen og verdien av en rekke menighetsverv, forskjellig misjonsprosjekter, forskjellig type musikk… listen er endeløs! 

Det er forståelig at de som vurderer å slutte seg til en menighet fort kan bli overveldet. 

Hvordan ser kirken ut?

I våre dager kan en kirke se ut som hva som helst på utsiden. De varierer fra tradisjonelle bygninger med høye spir til varelokaler i et foretningsbygg, en gymnastikksal, et privat hjem. Det viktigste er likevel menneskene som kommer: Er de vennlige og hyggelige? 

Til å begynne med ønsker man kanskje å få være litt i fred, selv om man ikke ønsker å føle seg oversett av alle de som egentlig jo skal bry seg om en. En gjest vil oppleve at folk holder en respektfull avstand samtidig som de merker den vennlige atmosfæren. 

En feilfri kirke vil gjøre alt 100 % riktig. Hver gang. Men det kan den ikke fordi ikke alle gjester er like. Mange tror at bare gode mennesker kan gå i kirken, men det er en misforståelse, for folk i kirka har mange av de samme utfordringene, problemene og vanskelighetene i livet som gjestene. 

Så hvis du leter etter den fullkomne kirken vil du neppe finne den. 

Hvordan velge seg en menighet?

Mange velger seg en menighet på samme måte som de velger hvilken butikk de vil gå i. Hva vil denne menigheten tilby meg? Liker jeg musikkstilen der? Liker jeg pastoren? Er det denne typen prekener jeg ønsker å høre på? Føles det godt å være der? 

Det viktigste er imidlertid hva menigheten tror på og underviser. Hvilke trospunkter har de? Kommer disse lærepunktene og verdiene fra Bibelen? Følger disse menneskene Jesus, eller er de basert på ett eller annet fra en eller annen…? 

Vær aldri redd for å stille spørsmål. Begynn f.eks. med å ringe de ulike menighetene i ditt område og be om å få tilsendt et sammendrag av deres troslære. Be pastoren om å komme på besøk og la ham/henne vise hvordan hver enkelt læresetning er grunnlagt på Bibelen. Hvis du skal være kristen er det viktig å forsikre seg om at du følger den undervisningen som Jesu gav. 

Overraskende nok vil du oppdage at utover en viss kjerne er ikke alle like enige om alle trospunktene og tilskriver dem ikke like stor vekt. Og hvis du opplever stormfulle tider i menigheten du går i, så husk at det er ditt forhold til Gud og den kunnskap du har fra Bibelen som vil gi deg styrke, heller enn ditt forhold til andre mennesker. 

Hva skjer i en kirke?

Kristne går først og fremst i kirken for å tilbe Gud. Men gudstjenestestilen varierer fra kirke til kirke. Det hender også at den forandrer seg fra uke til uke. De fleste kirker har likevel et standardprogram de følger regelmessig, med små variasjoner avhengig av hvilken person som leder forsamlingen fra gang til gang. Men i en eller annen form, med vekslende grad av stil og kreativitet, kan du forvente følgende: 

1. Velkomst. Dette vil gi deg et innblikk i hva du kan forvente deg, samt vise hvordan menigheten fungerer og hva den brenner for.
2. Sang/lovprisning. Allsang ledes ofte av en eller flere personer, med hjelp av musikkakkompagnement. Det kan være alt fra orgelmusikk til et band. Lovsang til Gud synges kanskje ved regelmessige intervaller gejnnom gudstjenesten, eller de synges i en bolk. Noen forsamlinger står når de synger, andre forblir sittende, mens andre igjen varierer dette avhengig av hvilken sang de synger. Noen menigheter oppmuntrer forsamlingen til å klappe i hendene; mens andre er mer tradisjonelle.
3. Bønn. Forsamlingen blir kanskje bedt om å knele, stå, eller å bli sittende. Gjør det de andre gjør, men hvis du føler at det blir forferdelig fermmed for deg er det inge som ser stygt på deg om du blir sittende i stolen din.
4. Kollekt. Dette er våre gaver til Gud og hans sak. Ofte vil en pose eller et lite fat bli sendt gjennom benkeradene og stolrekkene som man kan legge penger i. Disse pengene blir brukt til å dekke utgiftene til den lokale menighet, leiekostnader, eller til å støtte et eller annet godt prosjekt. Det hender også at en kollektbøsse/boks plasseres på et strategisk sted. Det er selvfølgelig ikke obligatorisk å gi noe som helst i kollekt, så om du velger å ikke gi eller er uforberedt på det skal du ikke bli forlegen av det.
5. Tale. Den begynner kanskje med et drama eller en fortelling for å få alles oppmerksomhet og fokusere tankene på temaet. Talen er som regel en utleggelse av talerens tanker omkring et tema, og kan omfatte bibellesning, en fortelling eller flere. Hvis ikke Bibelen eller Gud er det sentrale temaet for talen, er det kanskje lurt å revurdere hensikten med å gå i den kirken.
6. Avslutning. En tale og gudstjeneste vil oftest avsluttes med bønn, som gjerne kalles en velsignelse. Kanskje blir det sunget flere sanger. I noen kirker vil møtelederen invitere de som ønsker det til å gi en offentlig respons til talerens oppfordring om å følge Jesus.

 va skal du ta med deg i kirken?

Ta med deg Bibelen hvis du har en. Hvis du ikke har en er det ofte utlånsbibler i kirkene. Det er nyttig å ha med seg penn og papir. Det er valgfritt om du vil gi penger i kollekten. 

Kan jeg ta med barna?

Selvfølgelig. Barn deltar ofte i gudstjenesten. I tillegg tilbyr mange menigheter aldersbestemte barneprogram. Men hvis barnet skal sitte sammen med deg på en gudstjeneste som er myntet på voksne er det hensiktsmessig å ta med seg en bok, eller fargeblyanter og papir, etc., som de kan holde på med. 

Burde jeg gå i kirken?

Ja! Mennesker er skapt for å være en del av et fellesskap, og et menighetsfellesskap er ett av de sunneste fellesskap som finnes. 

Siden de begynte å gå i kirken har Robert og Viviann opplevd en tilhørighet som de ikke har fått noe annet sted. «Det beste med å gå i kirken er å lære mer om Gud og tilbe ham, samt de vennskapsbånd vi har knyttet.» 

Maren Wold ble utfordret til å ta imot Gud på den evangelistiske møteserien hun gikk på. «Han som talte snakket om Jesus, og sa at dersom vi trodde på det han sa , krevde det en respons fra oss,» sa Maren. «Det var jo logisk. Han bad oss bøye hodene våre og sa at vi kunne gjenta bønnen hans i våre egne hjerter dersom vi var enige. Det gjorde jeg. Da han var ferdig med å be, sa han at dersom vi hadde gjentatt bønnen for oss selv ville han ikke at vi skulle gå uten å si det til noen. Det syntes jeg var litt underlig! Jeg forstod ikke hvorfor det skulle være nødvendig å fortelle det til noen. Han skulle ha sagt det først, så jeg hadde alle fakta før jeg bad! 

På tross av dette fortalte jeg det til noen i studiegruppen min. Jeg ante virkelig ikke hvorfor hun ble så opprømt. Hun sa det til de andre og de ble like opprømte, men jeg skjønte overhode ikke hvorfor. Jeg tror kanskje ikke at jeg visste helt hva jeg hadde forpliktet meg til, og likevel visste jeg nok, for slik har det blitt.» 

Livet til Lise Rasmussen ble snudd på hodet ved å gå i kirken. «Jeg trodde jeg visste alt. Men jeg har fått en slik fred etter at jeg besluttet å bli døpt. Fellesskapet her er vidunderlig. Jeg elsker menigheten.»