Foto: Photos.com

De ti bud er der for å hjelpe oss i riktig retning. Akkurat som vi på fjelltur, rett som det er, trenger å justere marsjretningen, trenger vi også å justere livsretningen vår. 

Den indre konflikten

«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,» ba David; «Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei» (Salme 139:23-24). 

Det virker som om David hadde en indre konflikt med lovlydighet. At dette kun gjaldt David vet vi er feil. Mennesket er ikke automatisk lovlydige. Hver eneste handling består av mer eller mindre beviste valg. 

En mor var i butikken for å kjøpe to kjeledresser. De var rimelige og kostet kun kr. 249,00. Da hun senere satt i bilen og tittet på kassalappen, oppdaget hun at for den ene dressen, var det kun slått inn kr. 199,00. «Merkelig!» tenkte hun. «Har kassadama gjort en feil og gitt meg dressen 50 kroner for billig?» En indre diskusjon begynte. «Jeg tenkte på hva mine foreldre ville ha gjort,» sier hun. «De ville ha gitt tilbake det de hadde fått for mye. Så var det barna. Hvilket eksempel ville jeg være for dem der de satt i baksetet? Men, selvfølgelig, de visste jo ikke hva jeg tenkte på, så det trengte ikke bli et problem. 

Deretter tenkte jeg på hvordan jeg ville følt om en eldre mann hadde gitt meg 50 kroner for mye. Da ville jeg gjort han oppmerksom på det for å slippe å føle meg som en tyv, og fordi jeg ikke ønsket å såre ham.» 

Men her gjaldt det ikke et menneske, men en butikk. Hun kunne unnskylde seg med at butikken hadde gjort en feil de måtte stå ved. Ja, kanskje hun rett og slett var oversamvittighetsfull av natur? 

«’Du skal ikke ta noe som ikke tilhører deg!’ Tanken var så enkel og klar. Jeg hadde oppdaget feilen og hadde nå muligheten til å gjøre noe med den. Jeg stod overfor et valg. Så bestemte jeg meg. Jeg kjørte tilbake til butikken. Tok med dressene inn. Det hele var fort gjort. Jeg var glad jeg hadde gått tilbake. Så måtte jeg forklare det for barna,» forteller hun. 

Små og store tyverier

Fra media og aviser hører vi mye om ran, tyveri, smugling, skattefusk og annen uærlighet. Noen vil vel klassifisere organiserte ran og tyverier, som begått av onde, hardbarkede kriminelle. Andre tyverier, slike som skattefusk eller smugling av noen ekstra flasker alkohol blir kanskje utført av det vi ville kalle «gode samfunnsborgere». 

Den første gruppen gir, kan hende, ikke alltid uttrykk for anger over det de har gjort, mens den siste gruppen er mennesker som egentlig ikke ønsker å stjele, men som av en eller annen grunn har klart å finne en god unnskyldning for ikke å betale skatt, for å ta med hotellets håndkle, eller låne en bok og ikke levere tilbake. Den siste gruppen ville muligens, når de blir oppdaget, føle skammen og sorgen over det de har gjort sterkere enn den første gruppen. 

Hva er forskjellen? Kan den siste gruppen bli som den første? Sannsynligvis. Uærlighet i det små kan bli en livsstil. Det er vel nettopp her det blir viktig å ta en titt på seg selv. 

Hvordan kan man ende opp med å stjele, når man vet hva som er rett? Hvorfor kjemper noen med fristelsen til å få barna inn på barnebillett når barna egentlig er over aldersgrensen? 

Moren vi nevnte ovenfor forteller: «Jeg ble overrasket over at jeg i løpet av så kort tid faktisk diskuterte med meg selv om nødvendigheten av å være ærlig!» 

Bibelens Gud ber mennesket om ikke å stjele fra andre. Ja, vi må også passe oss for å stjele fra Gud ved og undra tiende og gaver, leser vi i Malaki 3:8-12. Heller ikke skal vi stjele fra Guds tid. Sabbatsdagen skal vi sette til side for helligholdelse, og ikke drive med vårt yrke på hans hellige dag (Jesaja 58:13-14). Jesus sa: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Markus 12:17). 

Kan grunnen til at mennesket velger å stjele, være bekymring for å miste noe man ikke har råd til å miste? Tanken er både absurd og besnærende. Mennesket sliter med å våge å stole på Guds omsorg. Frykten for å få det vanskeligere hindrer tillit til Gud som problemløser. Resultatet blir feil marsjkurs. 

Hjelp til å gjøre opp

Sakeus var en velstående tyv som hadde utnyttet andre. Da han en dag begynte å se seg selv, visste han hva han måtte gjøre. Han ville gi tilbake det han hadde tatt av folk (Lukas 19:8). Om vi ber Gud om tilgivelse, og så kommer til å tenke på noe vi har uoppgjort med en annen part, sier Jesus; «gå først og bli forlikt» med vedkommende før han får vonde følelser overfor deg (Matteus 5:23-26). 

Vi har alle gjennom livet begått feil. Er det håp? Jesus snakket mye om dommens dag og hvordan alt mennesket forsøker å skjule, en dag skal komme fram i lyset. 

Hvordan kan Gud hjelpe når vi er tynget av angst over synd, og tror vi går fortapt fordi vi ikke har gjort alt etter bokstaven? 

Finnes det en talsmann som kan ordne opp i saken for oss? Ja, det gjør det. Jesus er vår talsmann. «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige» (1 Johannes 2:1). 

Gud har bedt oss om å gjøre opp med hverandre, for velsignelser følger med. Vi trenger ikke å engstes. Gud har lovet oss sitt nærvær, sin styrke og tilgivelse (Jesaja 41:10; 1 Johannes 1:9). Røveren på korset ble imidlertid tilgitt selv om han ikke hadde mulighet til å gjøre opp for seg (Lukas 23:43). Nåden er stor! Til den som er ydmyket ved sine feil sier Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer» (Johannes 8:11).